TENS

/ / Behandlingsmetoder / konsepter

TENS er en anerkjent behandling for å redusere akutte og langvarige smerter. Metoden ble utviklet på 70-tallet etter at Melzack & Wall beskrev gatecontrol-teorien (portteorien) i 1965. Et TENS-apparat er lite, bærbart og batteri-drevet. Det kan benyttes både av helsepersonell eller av pasienten selv. En til fire elektrodesett plasseres i eller ved det smertefulle området, i dermatom eller over triggerpunkt.

Basalforskningen av TENS har påvist signifikantpositiv korrelasjon mellom redusert smerte og økt endorfinnivå i cerebrospinalvæsken, samt sentrale forandringer i de endorfinerge, serotonerge og muligens substans P systemer (Almay et al 1985).

TENS er sannsynligvis mest effektivt dersom det er integrert i en helhetlig terapeutisk sammenheng (Lampl 1998). En trinnvis rehabiliteringsplan som inkluderer mange tiltak er den beste strategien (Khadilkar 2005). TENS anbefales som smertelindring for å fremme effekten av aktiv behandling og fysisk aktivitet og bør testes ut når pasienten har vondt, da TENS ikke virker smerteforebyggende.